Etter en natt med lyn og torden, med lynnedslag like i nærheten, ble det sol og lun bris her idag. Utenfor var det fuglesang, traner i lufta, humler som suste og katter som slappet av. Og der nede i hagen fikk vi øye på et eller annet lysebrunt ved siden av Wayra. En cria! Jammen hadde ikke Wayra ventet ut møkkaværet og født en aldeles skjønn liten sak som allerede løp omkring. Den var ikke engang tørr enda, og både navlestreng og fosterhinne var fortsatt synlig, men her skulle ting utforskes!

Wayra er en svært våken mor, og passer stolt på sitt avkom. Kommer hun litt for langt unna kommer det en bekymret lyd fra Wayra og hvis det ikke hjelper løper hun etter. Resten av jentene hjelper også til. Barnepass kan være godt å få hjelp til! Vi knipset bilder i mengder, og “lille pingle” som vi midlertidig har kalt henne ble jo litt nysgjerrig. Så hun kom helt bort til oss flere ganger for å hilse før hun løp avgårde igjen.

Under ser dere pingla som kom litt for nærme for kameraets fokus:

Og her ser dere en bekymret mor som kikker på fotografen:

Etterhvert blir jo en liten cria trøtt og sliten:

Viella ser ut til å bli gudmoren (alle criaer får en gudmor):

Man kan aldri få nok criabilder:

Nå venter vi bare på May Munay som er kjempestor og åpenbart klar for en fødsel:

Pinglas far er Pachacuti fra Alpakka i Skjåk, forresten. En kjekk kar med skikkelig tett fiber.

Nå kommer vi i Knapper Alpakka til å sitte ute hele kvelden og følge med på “pinglas” aktiviteter. Det finnes ikke bedre måter å tilbringe en vårkveld på!

First cria of the year!

After a night of thunder and lightning we got sunshine and warm wind today. Outside birds were singing, cranes flew above, bumblebees were humming and cats relaxed. And down in the garden we saw something fawn beside Wayra. A cria! Wayra had waited for the weather to improve before giving birth to a beauty that already ran around the paddock. It wasn’t even dry yet and we could still see the umbilical cord and some membrane. She was off to explore!

Wayra is an alert mother, and if the girl strays too far away she calls for her. If that doesn’t work she runs after her, and the rest of the girls are quick to help! Our camera took numerous pictures of everything that happened, and sometimes “little one” as she was temporarily named, came right up to us to “say hello”. Too close for mom sometimes as you can see above, where “little one” peeks into the camera in one picture and mother sternly looks into the camera in the next...

“Little ones” father is Pachacuti of Alpakka i Skjåk, by the way. A handsome fellow with very dense fleece.

The last picture shows May Munay in front, and she is next up. She looks ready enough. But now we are just going to enjoy an evening of watching the crias’ activities. There is no better way to spend an evening in spring!